Regjeringens hastetiltak for å redusere purregebyrene hjelper «de glemske», men ikke de gjeldstyngede. Våre forslag hjelper også dem.
Dette innlegget av Arman Vestad, daglig leder i Finansiell Helse, og Endre Jo Reite, direktør for personmarked i BN Bank, ble først publisert i dagens næringsliv 7. juni 2020.
Regjeringen fikk plutselig fart på de lenge varslede tiltakene mot inkassobransjen. De innebærer en nær en halvering av de irriterende purregebyrene og inkassokostnadene som plager oss når vi skylder mindre beløp. Disse små kravene utgjør mer enn åtte av ti inkassosaker. Men selv om regninger på hundrelapper som vokser til det mangedobbelte er irriterende og føles urimelig, er det ikke her vi finner dem som virkelig sliter.
Vi er redd for at allerede gjeldstyngede nordmenn vil oppleve utfordrende økonomiske tider fremover, slik rapporten «Hvordan går det med folks privatøkonomi i koronatider?» fra Oslomet antyder.
Langt sterkere virkemidler må til for å løse de tyngste gjeldssakene.
Utfordringen i de vanskeligste sakene er nettopp større krav fra forbruksgjeld, lån og avbetalingskjøp, og her foreslås det små endringer fra regjeringen. Det gjøres heller ingen ting med statens gebyrer for å innkreve.
Totalt sett vil endringen medføre en halvering av kostnadene for dem som er trege med å betale noen småregninger, men bare noen få prosent reduksjon i kostnadene for dem som skylder mye til mange, og som ikke klarer å gjøre opp.
Vi har sett vår andel av betalingsproblemer de siste tiårene – fra to ulike sider. Bankmannen Endre møter fortvilte kunder som forsøker å redde boligen fra et tårn av forbruksgjeld og ubetalte regninger. Nav-rådgiveren Arman har sittet sammen med dem for å finne veien ut av problemene.
I mange saker er det rentene og inkassosalærene som gjør kravene så store at det ikke er mulig å få nedbetalt dem, uten at kreditorene må tåle tap, eller at skyldner gir opp.
Bankmannen og Nav-rådgiveren ser altså samme problem.
Begge har vi opplevd hvordan kreditorer kappløper for å sikre seg lønnstrekk eller utleggspant først. Det betyr at det kan være den siste långiveren som ga lån lenge etter at det var uforsvarlig å låne ut mer, som står først i køen for å sikre seg tvangstrekk når boblen sprekker.
Dette ødelegger viljen til dialog i saker hvor kreditorene er mange og det kan være vanskelig å få til en avtale. Da fortsetter renter og gebyrer å vokse i alle de andre sakene, og situasjonen blir verre og verre for skyldneren.
Dette er tiltak som vil treffe bedre:
- Reduser salæret på de tyngste sakene kraftig.
- Reduser statlige gebyr.
- Prioriter skyldnere som tar tak: Gi «fredningstid» i en viss periode i situasjoner der skyldner tar felles kontakt med sine private og offentlige kreditorer, slik at skyldner kan få restrukturert gjelden sin.
- Prioriter usikret kreditt etter tidspunktet for når lånet er tatt opp og ikke etter når den sendes til inkasso. Ikke la siste långiver få betalt for aggressive utlån og aggressiv innfordringspolitikk, men se på all forbruksgjeld når ett lån går til inkasso.
Disse tiltakene vil hindre kappløpet til namsmannen.
Det burde vært normen i slike saker at det først og fremst skal prioriteres å få til en nedbetalingsordning som både skyldneren kan leve med og som tilgodeser alle kreditorene.
Vi trenger at regjeringen legger frem en reform som ikke fortsetter å prioritere kreditorene som løper raskest til namsmannen med sine krav, men som også sikrer rettighetene til kreditorer som forsøker å finne løsninger sammen med skyldneren. En reform som gjør det mulig å komme ut av problemene for dem som vil, men ikke kan betale.
Gjeldssaker fra finanskrisen på slutten av 1980-tallet satte sitt preg på mange nordmenns økonomi til langt etter 2010. For å unngå at effektene av koronakrisen skal bli like ødeleggende, må det settes inn tiltak for gjeldstyngede privatpersoner, ikke bare gjeldstyngede flyselskaper og andre store bedrifter.
Flyselskapet Norwegian er et godt eksempel på at gjeldsordninger ikke kommer gratis. I praksis gir aksjonærene bort mesteparten av selskapet sitt til kreditorene for å unngå konkurs. På samme måte påvirker en felles nedbetalingsordning eller gjeldsordning en privatperson: I flere år må forbruket skrus ned til et absolutt minimum. Det betyr ingen sydenferier, intet uteliv, null shopping, nøye vurderinger av kiloprisen på dagligvarer, og ingen nye telefoner til barna, selv om «alle andre har».
Mange forbrukere er villige til å gjøre opp for seg så godt de kan og betale denne prisen for å få en anstendig hverdag i fremtiden. Da må staten begrense dem som vil sabotere. Det er bra for både forbrukerne og Norge. De fleste bedriftene vil få mer igjen enn om «førstemann til namsmannen» vinner.
